Vi var lykkelige - nurket jeg hadde båret på i 9 måneder var verdens skjønneste :) Denne reaksjonen var forventa, det var slik vi trodde det ville bli - men at jeg skulle bli så redd og bekymra var jeg egentlig uforberedt på. Snakk om å være med på en følelsesmessig berg-og-dalbane!! "Hva hadde vi gjort - vi kan jo ingenting om små babyer, og nå skal vi ha ham med oss hjem? Får han nok mat, har han vondt, hvorfor gråter han?" Heldigvis hadde vi mange dyktige jordmødre rundt oss på sykehuset som kunne fortelle oss at det var normalt å føle det slik etter fødselen - hvorfor har jeg da ikke blitt forberedt på det? Jaja, jeg vet det ihvertfall til neste gang... Ja for det blir en neste gang... :) Selv om jeg kan være sliten etter en natt med lite søvn, eller fortvilet over utrøstelig gråt, så overskygger gleden ved å ha barn dette... Når dådyrøynene ser opp på deg og han smiler og tar et godt tak rundt fingrenen dine, så smelter det et mammahjerte....
(PS: I går var jeg på damenes aften - hva som kom ut av det får du se senere...)
Så fin en gut! Skal si du er driftig Marthe. Blogshop og greier:)
SvarSlettGodklem fra Ranheim